Søvnforstyrrelser deles inn i grupper:

1. Insomni. For lite søvn, søvnløshet (dyssomni)

2. Hypersomni. For mye søvn eller dagsøvnighet (dyssomni)

3. Spesifikke søvnsykdommer som søvnapné, rastløse ben og narkolepsi (dyssomni)

4. Andre nattlige søvnfenomener som søvngjengeri, mareritt og nattlig vannlating (parasomni)

Søvnløshet (gruppe1) er mest utbredt i befolkningen og kan ramme begge kjønn i alle aldre.

Det er viktig å ta søvnsykdommer på alvor og gjøre noe med dem. Søvnapné kan lede til dødsfall, i tillegg skjer flere ulykker som en følge av søvnvansker; trafikk – og arbeidsulykker.

Er du i tvil om hvilken gruppe dine søvnvansker faller innenfor kan du lese kort om de ulike forstyrrelsene her (gruppe 1,2,3) og ta kontakt ved behov for utredning.

Insomni (søvnløshet)

De fleste vil i løpet av livet oppleve forbigående plager med søvnløshet og enkelte opplever å ha vedvarende problemer. Med søvnløshet menes vansker med å falle i søvn, med å opprettholde søvn eller med for tidlig oppvåkning. Det kan også være problemer med dårlig søvnkvalitet.

Når et menneske opplever at søvnvanskene griper inn i hverdagslivets aktiviteter, gir nedsatt fysisk, psykisk eller sosialt velvære, snakker vi om insomni.

Ca. 90 % av alle tilfeller av søvnløshet har en forståelig årsak og behandles deretter. I få tilfeller dreier det seg om søvnløshet uten synlig årsak.

Det er vanlig å dele insomni inn i to hovedgrupper selv om de ofte overlapper hverandre.

1. Sekundær insomni:

– uheldige søvnvaner, forstyrrelse av søvnmiljøet, for lite aktivitet

– døgnrytmeforstyrrelser (jetlag, turnusarbeid, småbarnsforeldre, mangel på lys)

– somatiske og nevrologiske sykdommer

– medikamenter, alkohol og /eller stoffmisbruk

– psykiske plager/lidelser (stress, angst, depresjon)

2. Primær insomni:

– Innlært søvnløshet (psykofysiologisk)

Søvnløsheten er oppstått i forbindelse med stress-, psykiske-, og sykdoms opplevelser og blir hengende igjen som en innarbeidet refleks, der søvnløsheten kobles sammen med soveritualer. Søvnløsheten fortsetter selv om forholdene som utløste tilstanden ikke lenger er til stede.

Engstelse for ikke å sove kan i seg selv skape søvnløshet; anspenthet og frustrasjon leder til at den onde sirkel forsterkes. Jo fastere bestemt man er på å sove, desto vanskeligere er det å falle i søvn.

– Idiopatisk insomni (starter i barneårene)

Dette er en meget sjelden søvntilstand som identifiseres ved spesielt lett og kortvarig søvn og kronisk tretthet. Tilstanden starter ofte i barneårene med ukjent årsak. Det antas å ha en nevrologisk årsak. I få tilfeller kan det vises til kriseopplevelse tidlig i livet. Tilstanden er stabil og uforandret ved i stress og emosjonelle situasjoner.

– Søvnagnosi/subjektiv insomni (manglende opplevelse av egen søvn)

Opplevelsen av lite søvn og tretthet på dagtid uten at objektive målinger svarer til opplevelsen. Dette kan kun påvises ved søvnregistrering (polysomnografi).

I en del tilfeller viser registrering flere oppvåkninger i løpet av natten. Pasienten opplever å ikke ha sovet mellom oppvåkningene. Forklaringen er at våkenperioder huskes, men ikke innsovningsperioder. Det er normalt at de siste minuttene i innsovningsperioden slettes fra hukommelsen. Frustrasjon og opplevelse av stress bidrar til tretthetsfølelse på dagtid.

Hypersomni

«Hypersomni eller økt søvntrang definert som en tilstand med uttalt søvnighet og søvnanfall i dagtimene, som ikke kan forklares ved forutgående søvnmangel, eller med forlenget overgangsperiode fra vekking til fullt våken tilstand. Når tilstanden ikke har en organisk årsak, er den vanligvis forbundet med psykiske lidelser.» (internasjonalt diagnosesystem ICD-10) Man faller ufrivillig i søvn midt på dagen, på upassende steder og tider, på tross av en god natt søvn.

Dette kan ikke sammenlignes med å kjenne seg trøtt, å ha et ønske om å sove, men allikevel ikke få til å sove. Primær hypersomni er det få som sliter med og disse har gjerne vært plaget siden barndommen. Som regel finnes det en årsak til tilstanden: søvnighet på grunn av manglende eller forstyrret nattesøvn over lengre tid, døgnrytmeforstyrrelser, spesifikke søvnsykdommer som søvnápne og narkolepsi, medikamenter, psykiske årsaker og kroppslig sykdom.

Ved primær hypersomni finner man ingen ytre forklaring, men knytter dette opp til hjernens funksjoner. Dette er en kronisk tilstand, dvs. at den varer livet ut. I behandling fokuseres det på tiltak som legger til rette for kvalitet i våkentid og rutiner for sovetid. Enkelte nyttiggjør seg medisiner.

Søvnapné/hypopné

Søvnapné/hypopné kan deles inn i tre tilstander:

1. Sentral apné/hypopné: manglende bevegelse i mellomgulv og brystmuskler. Gjentatte pustestopp eller reduksjon av luftstrøm gjennom nese og munn.

2. Obstruktiv apné/hypopné: Gjentatte pustestopp eller reduksjon av luftstrøm gjennom nese og munn. Pustebevegelser fortsetter, men muskler i bakre luftvei slapper så mye av at det ikke kan komme luft ned i lungene.

3. En kombinasjon av sentral og obstruktiv apné/hypopné

(apné = åndedrettsstopp, hypopné = åndedrettsreduksjon)

Tilstanden leder til hyppige oppvåkninger ofte uten at personen merker det selv. Men det kan også gi panikkartet oppvåkning med kvelningsfornemmelser og angst. Apné gir urolig søvn og leder til at personen alltid er trett (spesielt om morgenen) og lite opplagt på dagtid. Å sovne bak rattet er ikke uvanlig for personer med søvnapné.

Vektøkning er en annen bivirkning, fordi pasienten er så trett og uopplagt at vedkommende ikke orker mye.  Det går ut over arbeid/skole og sosialt liv. Over tid kan søvnapné føre til problemer med høyt blodtrykk, hjerteproblemer, økt hjertedødelighet eller slag.

Det gjennomføres en del nødvendige undersøkelser før ev. diagnostisering som full polysomnografi registrering (EEG, luftstrøm, pustebevegelser, surstoffmetning i blodet, trykkforhold i luftveiene, hjertefrekvens, bevegelser, snorkelyder og liggestilling), psykologisk utredning og enkelte medisinske undersøkelser som bla. størrelse på tunge, drøvel og kjertelvev.

Apné kan bli behandlet med snorkeoperasjon eller snorkeskinne. Noen blir tilbudt CPAP-maskin (Continuous Positive Airway Pressure) som blåser luft med et lite overtrykk inn i nesen, noe som fører til færre pustestopp.

Narkolepsi

Narkolepsi er en nevrologisk tilstand som karakteriseres av plutselige og ukontrollerbare søvnanfall, påtrengende søvnighet på dagtid, søvnparalyse og noen ganger hypnagoge hallusinasjoner. Disse symptomene i ulik grad av styrke. Tilstanden kan føre til alvorlige problemer i personens sosiale, skole/yrkesmessige og personlige livsutfoldelse.

En person med narkolepsi opplever overstrømmende søvnighet og kan bli døsig eller falle i søvn på ofte upassende tidspunkter og steder. Dette kan forekomme flere ganger daglig, uten forvarsel og kan være fysisk uunngåelig. De blir oppkvikket av hvilen, men bare for noen få timer.  Nattesøvnen kan være oppstykket med hyppige oppvåkninger.

«Den narkoleptiske tetrade» (oversatt fra Barbara L. Hellers web skrifter)

«Klassiske symptomer for narkolepsi men som ikke alltid forekommer hos alle pasienter

1. Påtrengende søvnighet på dagtid: Ekstrem søvnighet er kardinalsymptomet på narkolepsi og oftest det første symptomet som melder seg. Søvnigheten er mest påtrengende ved monotone eller stillesittende aktiviteter, samt i varme og lite opplyste rom. En fjerdedel faller plutselig i søvn, helt uten forvarsel. Automatiske handlinger og mikrosøvn er vanlige utslag av ekstrem søvnighet på dagtid. Mikrosøvn er når man er i en mellomtilstand mellom å sove og være våken.

2. Katapleksi: forbigående tap av muskelkraft i den viljestyrte muskulaturen uten at bevisstheten er svekket. Grad av muskellammelse kan variere fra en følelse av svakhet, ved at haken for eksempel faller ned, til fullstendig lammelse slik at personen faller om. Et katapleksianfall kan opptre spontant, men provoseres vanligvis fram av sterke og overraskende emosjonelle opplevelser, som sex og episoder som fremkaller latter eller sinne. Anfallet varer som regel 5-20 sekunder, men kan også vedvare i flere minutter. Forekomst av katapleksi er det sikreste tegnet på at en person har narkolepsi. Ca. 70 prosent av dem som har narkolepsi, har katapleksi, – og kan hos enkelte være det første symptomet som viser seg. Vanligvis inntrer katapleksi måneder til år etter at søvntrangen har manifestert seg.

3. Søvnparalyse: tap av muskelkraft ved innsovning eller oppvåkning. Personen blir liggende våken og er bevisst, men uten å kunne bevege seg eller snakke. Som ved katapleksi varer muskeltapet fra noen sekunder til flere minutter. Det antas at søvnparalyse forekommer hos vel halvparten av de som har narkolepsi. Søvnparalyse kan også forekomme hos friske mennesker som ikke har narkolepsi.

4. Hypnagoge hallusinasjoner: livaktige og ofte uhyggelige sanseopplevelser som forekommer i en tilstand mellom våkenhet og søvn. Hypnagog betegner det som skjer i det man sovner eller døser. Symptomet forekommer hos vel halvparten av de som har narkolepsi og opptrer gjerne sammen med søvnparalyse.»

Det er stor individuell variasjon i utvikling og alvorlighet av narkolepsi. Vanligvis er det første symptomet kraftig og overveldende søvnighet på dagtid. De andre symptomene kan begynne alene eller i kombinasjon måneder eller år etter begynnelsen av sykdommen. Få personer opplever alle symptomene.

For diagnostisering kreves full polysomnografi, blodprøver og multippel søvnlatens test (MSLT). Testen måler nivåer på søvnstadier på dagtid. Behandling består vanligvis av en kombinasjon mellom medikamentell behandling og søvnhygieniske tiltak.

“Restless legs” = rastløse ben

Rastløse ben kjennetegnes ved ubehagelig prikkende, stikkende og brennende følelse i ben og føtter (hos noen også i armene). Problemet er størst når personen er inaktiv, særlig ved innsoving og det lindrer å bevege seg. Hyppigheten stiger med alderen med større forekomst hos kvinner. Rastløse ben leder til innsovningsvansker, avbrutt søvn og videre til søvnighet på dagtid.

Mange har også periodiske rykninger eller bevegelser under søvn. Dette er gjentatte muskelkontraksjoner av noen sekunders varighet. Oftest i tå og fotledd, men også i hofte, kne og sjeldnere i armer. Rykningene kommer i intervaller i perioder på noen minutter opp til noen timer i løpet av den dype søvnen. Det forstyrrer søvnen og gir en følelse av overfladisk søvn, men ofte er dette kortvarig og personen merker det ikke selv. Dette fenomenet må ikke forveksles med rykninger vi alle opplever under innsovingen.

Årsaken til rastløse ben er ukjent, men undersøkelser viser ofte lav dopaminfunksjon og høyere nivå av våkenhet signalstoffet hypocretin. Depresjon viser seg hyppigere hos personer med rastløse ben.

Medisin som stimulerer dopaminsystemet har vist å ha god effekt på enkelte personer. Men en må være oppmerksom på abstinenser ved langtidsbruk.

Ønsker du å vite mer om søvnsykdommer, se under “kilder og nyttige lenker”